Trondhjem 1893. Helene løp gjennom mørket som om hun hadde fanden i hælene. Hun hørte ham like bak seg, og kjente at redselen sendte isende støt gjennom henne. Skogen sto tett rundt dem, og selv om hun flere ganger holdt på å snuble, var hun smidere enn ham og fikk et lite forsprang. Hun løp til hun hadde blodsmak i munnen, og kjente at hun var i ferd med å gå tom for krefter. Han hadde drept Mette. Men hvorfor? Hadde Mette avslørt ham, slik hun selv hadde gjort? Mens Helene løp, skrek hun etter hjelp, selv om hun visste at ingen kunne høre de desperate ropene hennes.
