I denne boken går Tomas Espedal til angrep på seg selv og sitt eget språk; her handler det om å slåss, på alle plan: Det starter med den fysiske kampen, gateslagsmålene, boksekampene, slåssingen mot foreldre og kjærester. Jeg-personen slåss for å slå seg opp og fram, for å kjempe seg vekk fra sin arbeiderklassebakgrunn, noe han kun tror er mulig ved å ødelegge seg selv. Men i møtet med døden, den kampen han aldri kan vinne, bestemmer han seg for å forandre strategi, han vil forsøke å leve. Han vil forsøke å leve et stille og rolig liv.
