Buddhas Ord på Norsk - 1

Buddhas ord har forblitt uberørt gjennom århundrene fordi det har blitt kodet i pāli, et språk skapt utelukkende for dette formålet, under et svært komplekst system av redundans. Som alle kunstige språk som ikke ble utsatt for evolusjon, har hvert konsept et ord og hvert ord har et enkelt konsept, som morse. Den komplette koden har 1 453 000 ord som er fordelt på 167 800 linjer og disse i 64 800 avsnitt. Redundansen er konstant, slik at hvert ord vil ha et stort antall forekomster i svært forskjellige sammenhenger. Avkoding av tekstene krever at man for hvert ord har alle tilgjengelige betydninger, ikke bare de som er avledet fra samlingen av de tidligere delvise oversettelsene, men også de som er avledet fra det tilsvarende tilsvarende sanskritordet, med dets bruk, og støttet av de gamle kineserne i de parallelle agamasene, når det finnes. Man fortsetter ved å erstatte hvert ord for hver og en av disse betydningene til man finner ett som passer til alle forekomster. Og det blir alltid funnet. Videre, når det er gjort, er det verifisert at det ikke er noen betydning som bruker mer enn ett ord. Hemmeligheten med pāli er at det er tosidig, slik man kan forvente av ethvert kunstig språk. Derfor er det bare mulig å oversette hvis alle datastøttede tekster dekodes synoptisk. Dette er første gang dette er gjort, og innholdet er overført til spansk, som er et av de mest nyanserte språkene i verden. Og den andre hemmeligheten det har bevart i løpet av disse årtusenene, er at dets mer enn 7,2 millioner tegn koder et unikt budskap, som aldri motsier seg selv, og som peker i én retning: opplysning.

Den første boken i Dīgha Nikāya, samlingen av Buddhas lange diskurser, samler 17 suttaer som ikke passer inn i det typiske formatet for diskurser, men er grupperinger som ble opprettet århundrer senere og klarte å bli klassifisert som en annen kanonisk samling.

Denne boken ser ut til å være komponert for å bli gitt til buddhistiske misjonærer for å brukes som en håndbok for debatt mot andre religioner for å få tilhengere. Dette er tonen i de fleste av de første tretten diskursene. Verken mytomani eller millageri, som den indiske offentligheten alltid har vært så glad i, blir foraktet.

Hvis vi studerer strukturen deres, ser vi umiddelbart at de er helt fremmede for de kanoniske, og innholdet deres består generelt av en injurie mot en religiøs gruppe, etterfulgt av en serie kortpasta av kanoniske suttas valgt uten mye kriterium.

DN 9. Med Poṭṭhapāda går den ukjente forfatteren inn i en rekke dialektiske feller til han når et punkt der han ikke klarer å komme seg ut og løser det ved å komplisere alt enda mer slik at ingenting er klart. I DN 13. De tre kunnskapene blir brahminene beskyldt for de samme laster og mangler som de buddhistiske munkene. Resten av de falske diskursene prøver ikke å etterligne den vanlige strukturen til suttaene og verken ordlyden eller innholdet, noe som viser en kort kunnskap fra forfatternes side om resten av Nikayaene. De er merket med en dobbel stjerne (**).

Tre av de fire store diskursene er også samlet: Mahapadana, Mahanidana og Mahaparinibbana.

Men falskhetens flekk strekker seg også gjennom to av de store diskursene: Mahapadana, eller The Great Chronicle of the Buddhas, som er en pamflett av en overdrevet barokk overdreven selv for orientalsk smak, og den omfattende Mahaparinibbana, som ikke er fri for usannheter spredt gjennom sin omfattende skrift.

Tvert imot er Mahanidana, eller den store diskursen om årsakene, en uttømmende samling av teorien om den avhengige opprinnelsen i en enkelt tekst, og Mahasatipatthana, eller den store diskursen om instruksjonene for praksis, gjør det samme med forskjellige praksiser. Den tar ikke for seg alle, men de den tar for seg går i dybden. Disse to diskursene alene gjør denne boken verdifull.