"Den siste glæde" er nær knyttet til vandrebøkene Under høststjernen og En vandrer spiller med sordin. Denne boken må i motsetning til de to poesifylte innledende romanene sies å være en del av hans samfunnskritiske forfatterskap. Polemikken er skarp og den er rettet mot "den nye ånd" i Norge; industrialisering og fremmedgjøring i en verden av materielle goder. Han vender tilbake til de småborgerlige dyder i barndommen; fromhet og nøysomhet.