Begge parene får en sønn. De er jevngamle og er alltid sammen. Tilsynelatende lever de to familiene i en god balanse mellom foreldrenes intellektuelle og kunstneriske virksomhet og kjærligheten mellom de voksne og mellom foreldre og barn. Så faller alt i grus. De voksnes erkjennelse av tilværelsen kan ikke forberede dem på hvordan livet plutselig omkalfatres når ulykken rammer. Sorgen erstatter kjærligheten. Er da kunsten nok til å fylle livet?]]>
