Fødselsdag

Da Ida Jackson ble gravid, tenkte hun at hennes viktigste oppgave som flink, moderne kvinne var å komme seg uforandret gjennom svangerskap, fødsel og barsel. Hun skulle føde naturlig, og raskest mulig vende tilbake; jobbe som før, leve som før. Men hun oppdaget fort at både kroppen og barnet tilhørte biologiens, ikke sivilisasjonens rike. Det å sette et barn til verden ble en erfaring av å måtte gi seg hen til det organiske, til kaoskreftene, til alt som ikke lar seg kontrollere. Jackson skildrer fødselserfaringens språkløse, skremmende og overskridende natur, alt dette hun skal igjennom før hun kan møte blikket til det rasende urvesenet som er blitt til inni henne.

Fødselsdag er en litterær og selvbiografisk utforskning av livets opprinnelse, en personlig sterk, poetisk og politisk bok. En bok om å bli med barn, om å få et barn. Om å bli noen helt andre.

Anmelderne mener:

«... jeg kan ikke lese om timene i sykehussenga på Ullevål uten å gråte – fordi hun fanger noe av essensen av å være i kroppens og institusjonenes vold så godt: følelser som hjelpeløshet, skam og ydmykelse, forventninger som brister som skjedeveggene. Jackson skriver rasjonelt om det irrasjonelle, klartenkt om det kroppslige. (...) Jackson borer seg inn i den intense symbiosen mellom mor og barn som tar så mange av oss på senga, uansett hvor mye vi har lest og forberedt oss. Hun beskriver Sisyfos-arbeidet amming av og til kan føles som, med en intensitet og råskap som får det til å verke i brystene.»

Hedda Lingaas Fossum, Klassekampen

«Jackson skriver for å fremme en holdningsendring, samtidig som hun ønsker seg konkrete politiske endringer. (…) i Fødselsdag skriver hun godt om helsevesenets manglende tilrettelegging og oppfølging, både i skildringen av sønnens fødsel og i beskrivelser av to aborter hun har opplevd tidligere i livet. Det sammenvevde i fødsel og død er blant tingene hun skildrer best.» Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet

«Ikke mer bysse-bysse-barnet etter denne rå og hemningsløse skildringen av fødsel og barseltid.»

Espen Søbye, Morgenbladet

]]>