Dette er Markus Midrés fjerde diktsamling siden han debuterte i 1995 med samlingen teori om tusen skygger. Med diktene i denne boken vender han tilbake til noe av utgangspunktet for sin egen diktpraksis, og utvikler den videre i en annen retning. Gjennom et våkent, uavsluttet lyttende språk skriver diktene seg frem mot større uro, tydeligere funderte motsetninger.
