Johannas åpenbaringer

Johanna er alene i vinterfjellet, omringet av et mektig landskap. Hadde det ikke vært for familievennen Eivind som frakter henne til butikken annenhver uke, og den milde og litt konfliktsky faren som iblant kommer på besøk, ville hun ikke hatt noen å dele tankene sine med. Men Eivind og faren bærer også på hemmeligheter, og midt i alt krever plutselig en liten hund Johannas oppmerksomhet.

KÅRET TIL EN AV ÅRETS BESTE BØKER 2019 AV BOKMAGASINETS KRITIKERE, KLASSEKAMPEN.

«Byr på en sjelden fortellerstemme som er like deler rå og bestemt som var og sanselig.» Silje Bekeng-Flemmen, Klassekampen

«Jeg nyter språkbruken, refleksjonene, observasjonene, følelsene og fortellingens alle lag. ... Linnestå balanserer fint. Gjennom en nesten saktmodig stil, vart og skjørt, i vekslingen mellom tid og sted, mellom handling og poetiske beskrivelser av natur og følelser, setter hun ord på følelser knyttet til angst, sorg, tilhørighet. Og identitet.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen

«... en finkonstruert roman.» Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

«Aasne Linnestå skriver med et viljesterkt eksistensielt-politisk driv. (...) Johannas åpenbaringer (er) skrevet med en nærhet jeg ikke kan beskrive som noe annet enn gripende. Leseren suges inn mellom veggene i hytta og fjellufta, ned i ullsokkene og lyngen. Man får kjenne at noe står på spill, men enda mer kjenner man at noe ER - og det er ikke så trivielt som det høres ut.» Sandra Lillebø, Klassekampen

«En lavmælt og elegant konstruert roman om verdenssmerte, privat sorg og kjærlighet til naturen. Store temaer som Aasne Linnestå har ikledd form og struktur, med sans for språklig måtehold og finslipt ordkunst.» Turid Larsen, Dagsavisen

«Aasne Linnestå sikter til Bibelen og skriver om apokalypsen og skaperverket i et rikt og vakkert språk. Johannas åpenbaringer er en elegant roman. Skildringene av busker, blomster, fjellvann og mose er sanselig beskrevet, selv om Linnestå også får fram menneskets ensomhet når det står alene i naturen. Etter måneder alene i fjellet, er det fellesskapet med andre mennesker og verden der ute Johanna vil tilbake til. Romanen bærer dermed i seg kompleksiteten i det å leve på denne jordkloden.» Mari Reinholt Aas, Vårt Land

«Eg ble glad i og av denne romanen. Det er ei sympatisk soge om som minner oss om kor naudsynt det er å verne om det vare livet: dei minste fjellblomane, dei mishandla borna, den vesle kvalpen. Og om at vi må halde godt fast i dei tynnaste trådane mellom oss, dei ryk så altfor lett.» Hilde Vesaas, Dag og Tid]]>