Emma blir vitne til en rystende hendelse som fyller henne med angst. Karen kjemper seg gjennom dagene, mens Augusta og barna prøver å hjelpe henne så godt de kan. Ragna sparket av seg tøflene, krøp opp i sengen og la armene rundt midjen hennes. Lenge lå de og lyttet til hverandres pust. – Hvorfor er du redd, mor? – Det ... det er jeg vel ikke. – Jeg vet det nok, men det trenger du ikke å være. I morgen kommer du til å føle deg mye bedre, og dagen etter, og dagen etter ...
