Allerede da hun var liten kjente Martine Fretheim seg annerledes. På mange måter var hun det også. Martine ble adoptert fra India til Norge i 1993, et nytt liv ventet på henne i et av verdens rikeste land med muligheter i alle retninger. Det var bare en ting som var galt, hun klarte ikke å gripe noen av dem. Savnet etter en tilhørighet og en identitetskrise ble sentral i hennes liv og det meste av andre tanker ble skjøvet bort. Hun går gjennom en barndom og ungdomstid med en følelse av å være identitetsløs, hun opplever rasisme, fordommer og lever etter hvert med en redsel hun ikke slipper unna. Hun har dårlig selvtillit og selvbildet, får depresjon i en alder av elleve år og etter hvert får hun sosial angst. Hun føler seg ikke hjemme i Norge og heller ikke i sin adoptivfamilie. Hun forstår at hun lever et liv uten å føle egenverdi, lykke og drømmer, hun lever et liv i benektelse av hvem hun er og prøver hele veien å ta rollen som det "biologiske barnet", i stedet for å finne seg selv. Hun flytter hjemmefra og bestemmer seg for å ta et valg mellom å gi opp livet eller kjempe for å finne svar om fortiden.
