Øynene på veien, hendene på rattet

”Hva var det?” spurte jeg. Han svarte ikke. Bilen stoppet ikke helt. Vi var de eneste på veien her. ”Ser du noe?” sa jeg. Han ristet sakte på hodet mens han gransket det som var bak oss. ”Vi må gå ut og undersøke,” sa jeg. ”Ingen vits i det,” svarte han. Jeg tok tak i ham. ”Vi må kjøre tilbake og se hva vi traff!” sa jeg. Det er sommerferie, sommerjobb, alle vennene er bortreist og sola er på vei ned. Så smeller det – og veien hjem blir aldri mer den samme. Hans Petter Laberg (f. 1966) skriver rått, nært og troverdig om det som skjer etter at ulykken har rammet - noen andre. For er det ikke sånn at det kan være to ofre, to parter som lider når noe har skjedd? Og er det alltid offeret som fortjener sympatien?

]]>