– Mamma, må jeg være her? Aurora var på gråten da hun satte fra seg selskinnssekken – Foreløpig må du det, svarte Tora og følte med datteren. Så alene hun måtte føle seg. – Vi får se om vi finner en annen løsning senere.
– Kommer du og besøker meg? Auroras stemme lød tynn og ynkelig. – Ja, du kan da skjønne det. – Kom ofte. – Ja, vennen min. Tora klemte datteren inntil seg og svelget hardt for ikke å vise hvor tung denne avskjeden var for henne også.
