I sin siste bok, «På gjengrodde stier» (1949), beretter dikteren om sin skjebne i tiden fra han i mai 1945 ble satt i husarrest på Nørholm og frem til høyesterettsdommen tre år senere. Både i dette verket og i «I eventyrland» (1903) er det et virkelig jeg som nedskriver sine erindringer om hendelser som har utspilt seg over et relativt kort tidsrom og i en relativt nær fortid. Et annet fellestrekk er den særegne blandingen av fakta og fiksjon.