Tro og vantro

Kolrun orker ikke tanken på å leve uten Are. Hun vet han er forgiftet. Hun vet ikke om han klarer seg. Det var midt på natten, og vinden over Skarnsundet kjentes sur og kald. Kolrun hadde vekket Juta ved å hamre på døra hennes en stund før midnatt, og hastverket som syntes i ansiktet hennes hadde fått Juta til å hive klærne på seg i hast mens hun ropte småtausene våkne og ba dem få Runar i stallen og tørke svetten av ham. Nå, ute på Skarnsundet, mens Kolrun prøvde å samle seg og forsto at vinden drev dem fortere enn de kunne ha rodd, fikk hun ro på seg til å angre.

]]>