«Meggie,» sa Fenoglio lavt, «vi to vet at det ikke er på grunn av mine ballader at faren din er Nøtteskriken. Faren din er akkurat som Den svarte prinsen – han føler med de svake. Denne egenskapen er det ikke jeg som har skrevet i hjertet hans, den har vært der bestandig. Kanskje du har rett. Kanskje denne historien forandrer ham, men han forandrer også denne historien.» Her er den magiske, overveldende slutten på Blekkverden-trilogien, som stiller alt annet i skyggen.
